Rolness og kulturen

Dette sto på trykk i Dagbladet i 2004, og er lagt ut her i en foredragssammenheng.

 

DEBATTEN har til tider rast på Dagbladets kultursider de siste ukene, etter at Aslak Nore den 24.05 uttykte fortvilelse i Dagsavisen over Morgenbladets foreldede kulturradikalisme. Bare fire dager etter Nore, kastet så evigunge Kjetil Rolness seg på hylekoret mot Morgenbladet.

Dette ble besvart av kulturredaktører i Morgenbladet, som ganske riktig pekte på at å forfekte populærkulturens anerkjennelse som kunstform, slik Rolness gjør, slett ikke representerer banebrytende tenkning i forhold til kulturbegrepet, men tvert om er en populistisk-intellektuell måte å slå inn åpne dører på. I sitt andre innlegg i Dagbladet, den 11.juni, skyter Rolness seg hardt og presist i foten, etter min mening. Ikke bare har han skiftet synspunkt; i sitt første innlegg er avisen Morgenbladet den store stygge ulven, nå er det plutselig to av dets unge redaktører som visstnok bedriver et slags åndstyranni ovenfor sine undersåtter.


MÅ DET være slik at for å kunne skrive om samtidskunst og eksperimentell musikk i en kulturavis, er man nødt til å veie det opp med en tilsvarende mengde stoff om populærkultur?

Hvorfor krever man da ikke det samme i motsatt tilfelle? Selv om jeg personlig er en stor fan av Justin, kan jeg jo ikke kreve å få lese mye om ham i en avis hvis leveregel er å være kulurradikal. Rolness sier jo også i klartekst at det viktigste kulturfenomenet til enhver tid er det som virker «medrivende og meningsfylt» hos den store masse. Dette er fullstendig i tråd med FrPs kulturpolitikk, og betyr kroken på døren for samtlige kunstformer som ikke har bred folkelig appell. En slik anti-elitisme eller regelrett markedstenkning på kulturfeltet anser jeg som minst like «farlig» som den elitisme-fanden Rolness maler på Morgenbladets vegg. Jeg synes andre avisers kultursyn, og da særlig de som har bredere nedslagsfelt enn Morgenbladet, gir mye større grunn til bekymring. Dagbladet har jo for eksempel i sin streben etter å være kulturliberal gitt oss utfyllende informasjon omkring frisyrene til Idol-deltakerne, et fyldig utvalg av telesex-annonser og en innbitt mørkemannsstempling.


Hvor blir det av den debatten, Rolness? Eller synes du det er Dagbladet, som sammen med Natt&Dag, bedriver prisverdig og opplysende kulturjournalistikk her til lands?

Bokanmeldelse: «Kunnskapsbløffen» er både en veldig dårlig og en veldig bra bok

Magnus Engen Marsdal har skrevet bok igjen - denne gang om den norske skolen. «Kunnskapsbløffen» er skrevet som en slags personlig dokumentarbok, basert på lærer- og rektorintervjuer, noe forskning og Marsdals egne betrakninger. En litt merkelig kombo i et norsk sakprosalandskap der bøker oftest er enten journalistikk, forskningsformidling eller personlige essays.

Men okei. Prosjektet er lesverdig, ikke minst fordi Marsdal, i likhet med andre på venstresiden i norsk politikk, skriver bedre enn han tenker.

Marsdal har nemlig dokumentert ganske godt at de nasjonale prøvene og all testingen som foregår i skolen har uheldige bivirkninger. Dette har vi hørt før, men det er sjelden at lærere snakker så åpenlyst om hvordan de målrettet øver elevene sine i månedsvis før disse prøvene. Ifølge lærerhistoriene her forekommer det at skoler har tatt de samme prøvene to ganger, at oppgavene har vært kjent på forhånd, at enkelte klasser får lengre tid på prøven, at svake elever nærmest presses til å ikke ta testen, og at elever læres opp i multiple choice-teknikk.

Dette er svært alvorlig når vi vet hvor sterkt disse prøvene står i den skolepolitiske debatten (se et tilfeldig valgt eksempel her). For konsekvensen av utstrakt drilling er at testingen faktisk blir verdiløs som mål på hva elevene kan. Nasjonale prøver burde være en blindtest dersom den skal måle ferdigheter.

Marsdal argumenterer godt for at vi er i ferd med å få en målestyrt skole, der kun målbare ferdigheter teller. Bortsett fra noen litt vel fagforeningsaktige utsagn om læreres arbeidspress og to-tre historier om elever som gruer seg til å ta testene, er Marsdal-toget i godt driv fremover.

Men etter hvert som han får opp dampen, kommer det lesere med kjennskap til Marsdal fra før har ventet på med skrekkblandet spenning. Marsdal-toget setter opp farta, tar til venstre og kræsjer ettertrykkelig når han går fra å være journalist til analytiker.

Han virker umåtelig provosert over at rektorene i Oslo går på kurs - PÅ HANDELSHØYSKOLEN BI! En lærer ved navn Johan From fremstår som styggen sjæl i Marsdals resonnement. Marsdal mener at skolen er underlagt intet mindre enn et bedriftsøkonomisk tyranni.

For Marsdals anliggende er å vise hvordan de stakkars, stakkars lærerne blir ødelagt av de nye regimet i skolen. Det ser ikke ut til å falle Marsdal inn at lærerne og rektorene har et ansvar for å ikke jukse på prøvene sine selv. Neida, det er Systemet som har skylden. Det hele er nesten en parodi på venstreorientert samfunnsanalyse, og blir bare paradoksalt når han flere ganger hevder at lærere slutter på grunn av prøvepresset. Lærerne er altså ofre som bare jukse når de blir stilt overfor prestasjonsforventninger på prøver, men er likevel frie, selvstendige individer som sier opp jobben sin hvis de er misfornøyd.

Og selvsagt er det høyresiden som har skapt det grufulle Systemet. Særlig Kristin Clemet, som «ansvarlig» for den gjeldende skolereformen Kunnskapsløftet (Marsdal hopper glatt bukk over at denne reformen ble enstemmig vedtatt av alle partier på Stortinget) og Høyres skolebyråd i Oslo, Torger Ødegaard, får gjennomgå.

Boka ville tjent på å være skrevet uten de gigantiske ideologiske skylappene som preger Marsdals synsfelt. Oslos mektige utdanningsdirektør Astrid Søgnen går fri i Marsdals analyse. Det på tross av at hun altå var utreder før Kunnskapsløftet, pådriver for nasjonale prøver og nå er daglig leder for et regime der folk ikke tør uttale seg av frykt for represalier fra ledelsen. Marsdal avslører her instendige ønske om å gjøre partipolitikk av alt - selv om prøvejukset kunne vært mye mindre med krystallklare retningslinjer fra Utdanningsetaten, slik Morgenbladets anmelder påpekte.

Det er synd at Marsdal har denne tydelige ideologiske brodden, for det gjør det lett for for eksempel Torger Ødegaard å avfeie kritikken som «vrøvl» og «et politisk innspill». Det siste har han rett i, men en dum snekker kan som kjent treffe spikeren på hodet innimellom. Jeg forstår ikke hvorfor Ødegaard, som henviser til testtall og prøveresultater så å si hver gang han er i media, avviser å sjekke om disse påstandene stemmer, eller hvor utbredte de er. I politisk kvarter 23. august klarer han att på til å lire av seg at «jeg stoler ikke på de lærerne Marsdal har snakket med». Ikke imponerende tillit til Oslo-lærerne han ellers skryter stort av.

Det er liten tvil om at tester, enten det er PISA-undersøkelser eller nasjonale prøver, styrer mye av den skolepolitiske debatten i Norge. Nettopp derfor er Marsdals bok viktig. Men hopp gjerne av før de siste 70 sidene.

«Si nei til skulpturpark, ellers vinner terroristen»

Den utrettelige journalist, ildsjel og kommunikasjonsrådgiver Marianne Sunde gir seg ikke i sin kamp mot skulptur- og kulturminnepark på Ekeberg.

I dagens Aftenpost advarer hun mot å behandle saken i morgendagens bystyremøte på grunn av Utøya- og Oslo-bombingen. «I en tid der ordføreren lover mer åpenhet og demokrati, må ikke politisk unntakstilstand bli benyttet til å presse gjennom saker som har betydning for all fremtid», skriver hun i et innlegg som ellers er en blanding av fakta, rare økonomiske argumenter og luftige spekulasjoner rundt hva som foregår i Christian Ringnes' hode.

Videre kaller hun et ja til skulpturpark for «et nederlag for demokratiet» - på tross av at det altså er solid flertall i bystyret for parken, og at flere meningsmålinger viser at folk flest vil ha skulpturpark.

Jeg overlater til de politiske motstandere å ta for seg argumentasjonen i siste artikkel. Men jeg registrerer bare at dette utspillet er det siste i rekken fra Sunde og hennes støttespillere som er vanskelig å ta seriøst. Tidligere har hun ment at dette forsømte naturområdet er «et paradis» som skal omdannes til et symbol for Ringnes' penis, at de som ikke er enige med henne er blitt lurt av Ringnes, og gitt inntrykk av at det er Ringnes selv som skal velge ut skulpturene, noe som er bare tull. Men det er fremdeles psykiater Torill Grønvik som tar kaka når det kommer til idiotiske utspill om skulpturparken.

Skulpturparken har stått på sakskartet til morgendagens bystyremøte lenge før 22. juli, og det er så langt bare De Grønne og Rødt som ikke støtter skulpturparken. Jeg tror verken folkeavstemning (som har vært foreslått av ingen ringere enn Shoaib Sultan) eller utsettelse vil gjøre at Sunde får viljen sin. Det handler ikke om å la terroristen vinne, det handler om å la flertallet vinne.

Null skritt frem for Fremskrittspartiet

Det finnes mange flinke Fremskrittsparti-politikere. En del av dem finnes i Oslo, og er med på å styre byen på en god måte sammen med Høyre.

Én av disse kom med et internettsk hjertesukk i forrige uke: Det blir lite fokus på hva Frp vil med Oslo for tiden. Dette er et forsøk på å avhjelpe situasjonen.

I den etter hvert komiske balladen om det nye Munch-museet, oppfører Frp seg som et regelrett tulleparti. Frp/Høyre-byrådet lanserte flyttingen av Munch-museet til Bjørvika i 2008, men Frp selv sørger nå for å torpedere planene. Selv om de har programfestet at de støtter flyttingen av Munchmuseet, vil de utsette avgjørelsen til etter valget, og kan ikke si hva de kommer til å stemme da.

Hva er det for slags signal å sende til velgere i en valgkamp? «Stem på Fremskrittspartiet - vi aner ikke hva vi kommer til å gjøre!»

Det murres om at en ny bystyregruppe, med nye kandidater, kan ha andre oppfatninger om Lambda enn det dagens parti har. Eller rettere sagt: Carl I. Hagen har andre oppfatninger. Han er den eneste av dem som er på valg som har tatt til orde for noe annet enn Lambda, så vidt jeg har registrert. Skjønt, han liker jo Lambda, han vil bare ikke bygge det, etter hva jeg forstår (og nå som striden med Riksantikvaren er løst, kan det hende at Carl I. har endret mening, men hvem vet?). Den gamle vitsen om at der to Venstre-folk er samlet, finnes det tre meninger om alt, gjelder tydeligvis for Fremskrittspartiet i denne saken også.

Trøsten for Frp får paradoksalt nok være at det ikke er så mange som har fått med seg hvor tåpelig de har opptrådt i denne saken i det siste.

Verst er likevel denne saken for Oslo, hvis byutvikling bare består av stadige omkamper (med Operaen som hederlig unntak). Det beste eksempelet er Tullinløkka. Hvis Frp for alvor går inn for nytt Munch-museum der, kan man bare gjette hvor lenge man må krangle før dét er i boks. 160 år til?

Hvorfor amerikanere er så dumme (og hvorfor nordmenn også er det)

Amerikanske CBN velger Hege Storhaug, Walid Al-Kubaisi, Hanne Habintu Hærland og Kristin Spitznogle når de skal rapportere om ståa i Norge (som en bonus er det masse herlig norsk-engelsk i videoen). Da sier det seg selv at fremstillingen ikke blir helt slik jeg opplever landet vårt.

I tiden etter Utøya har vi ledd/rast over analysene til Glenn Beck, Bill O' Reilly, Fox News generelt og en haug andre amerikanske konservative menere. Og det er liten tvil om at rapportene levner et merkelig inntrykk av Norge.


Men det er ikke så rart. For det første er media alltid opptatt av det spektakulære, og jo rarere Norge fremstår for amerikanere, jo mer fascinerende blir historien. For det andre vil alltid være slik at journalister velger synsere og analytikere som man deler en viss felles forståelseshorisont med. Da peker ovennevnte kilder og politikere som Siv Jensen seg ut for verdikonservative amerikanske medier.

Dette gjelder særlig utenriksjournalistikk, der kravet til presisjon dessverre er mindre, fordi informasjonen er vanskeligere å ettergå, færre har mye kunnskap om det aktuelle landet, og færre bryr seg (slik er det faktisk). Det handler ikke om at amerikanske journalister er dumme. For å snu det på hodet; hvis et norsk medium gjør reportasjer fra USA, er det rimelig sannsynlig at ingen fra CBN eller Fox blir valgt som kommenterende kilder. Kanskje blir de brukt som eksempler på hvor hårreisende rare ting de kan si. Omtrent som hvis CBN skulle intervjuet Magnus Marsdal.

Poenget mitt er det for så vidt ikke er noen enkeltelementer som er direkte usant eller feil i CBN-reportasjen (bortsett fra at de bruker gamle tall for overfallsvoldtekter). Men helhetsbildet blir veldig skjevt, sett med øynene til en norsk 27-åring som bor midt i "Muslim Zone" på Grønland. Dette viser at journalistikk ikke er noen eksakt vitenskap, like lite som det finnes én sannhet om integreringen i Norge.


Hva er så konklusjonen? Jeg kommer på to ting: For det første bør man se utenriksreportasjer med et veldig kritisk blikk. Det gjelder også for norske reportasjer fra for eksempel USA (noe Minervas Jan Arild Snoen og norsk-amerikaneren George Gooding gjentatte ganger har minnet oss på. Forøvrig tror ikke USA er det mest skjevdekkede regionen i norsk journalistikk: Russland, Afrika og Midt-Østen er verdigere kandidater). For det andre er det kanskje ikke så fryktelig farlig at dekningen blir skjev. Vi lever tross alt ikke i USA, vi stemmer ikke i valget der, og takket være moderne medieteknologi finnes det utallige kilder til supplerende kunnskap med andre perspektiver til amerikansk samfunnsliv enn det dagspressen serverer. Når det gjelder amerikaneres oppfatning av Norge, er det ikke slik at Fox og CBN er helt representative i det segregerte amerikanske medielandskapet.

Så amerikanerne er ikke dumme selv om de ikke forstår Europa, og vi er ikke dumme selv om vi ikke forstår amerikanerne. Jeg tror vi lever godt med at vi ikke skjønner hverandre fullt ut på tvers av landegrenser.

Om skitten valgkamp, OL og den eiendommelige skatten

En valgkamp bør ta utgangspunkt i hva de ulike partiene vil. Sånt sett har valgkampen i hovedstaden sålangt vært en underlig affære. Den har nemlig handlet om eiendomsskatt, som bare Rødt - med fire prosent oppslutning - går til valg på.

Strategien til Høyre og Frp virker å være følgende: Ap lyver når de sier de ikke vil innføre eiendomsskatt. En skriftlig garanti fra Ap og SV om null eiendomsskatt i Oslo ser ikke ut til å hjelpe.

Det er et skittent spill. Jeg skal holde meg for god til å argumentere i "saklig-og-verdig-debatt-på-grunn-av-Utøya"-sporet, for dette handler om generell politisk redelighet. Når Ap og SV garanterer at de ikke vil innføre eiendomsskatt i neste periode, får man ta dem på ordet, og debatten burde vært lagt død.

Argumentet byråd Sylvi Listhaug (Frp) bruker, er at Ap har lovet så mye at de er nødt til å innføre eiendomsskatt for å få det til. At Aps program er dyrt, har hun rett i, uten at hverken hun, jeg, eller Oslo Arbeiderparti sitter på noen nøyaktig oversikt over hva det vil koste å gjennomføre alle punktene i programmet.

Men alle partier sliter med å ha råd til å gjennomføre alt de skriver i partiprogrammene. Hvis for eksempel Oslo Frp skulle gjort alt som står i sitt (eks. fjerne bomringen; opprette kommunalt politi; selge energiselskapene Hafslund og E-CO som bidrar med milliarder i kommunekassa hvert år, bygge tusen høystandard omsorgsleiligheter og like mange nye sykehjemsplasser innen 2015, overta drift av kirkebygg, som har milliardetterslep på vedlikehold), burde vi frykte eiendomsskatt fra Høyre/Frp-byrådet, etter samme logikk.

Jeg kan jo også nevne at Listhaugs sjef har gått inn for intet mindre enn et OL i Oslo i 2022. Det koster mye penger for en kommune som allerede har begynt å tisse i buksa for å holde seg varm.

Eiendomsskatten er tydeligvis høyresidens utvalgte punchingball i valgkampen. Den ligner mistenkelig på en stråmann.

Velkommen til min blogg!

Dette er den første posten på min nye blogg.

Les mer i arkivet » August 2015 » August 2011
hits